Det er merkelig at biblioteksektoren, les: bibliotekarene, venter og forventer at statlige organ skal komme med de store visjoner og framtidsvyer for biblioteksektoren. Hvorfor? De fleste sektorer med inflytelse har en sterk tendens til å være premissleverandører til både den politiske og administrative arena. Hvorfor forventer vi, passivt, at det skal komme store og positive utfordringer som vi alle så skal slutte opp om og gjøre norske bibiliotek til de kraftsentra vi alle innerst inne ønsker at de skal være. Det ser ut til at det finnes to retninger i norsk bibliotekvesen. Den pessimistiske tror at det må bli skikkelig ille, slik at politikerene ser hvor ille det er og åpner pengesekken for å rette på skaden. Denne retningen var spesielt populær på 80 tallet. Den optimistiske tankegangen satser på at gode resultater og ekstremt god utnyttelse av ressursene vil bli belønnet med større og bedre ressurser. Begge deler forutsetter at bibliotekene skal bli "oppdaget" av utenforstående som igjen skal videreformidle en eller annen virkelighetsbeskrivelse til politiske myndigheter. Når de så er informert skal våre rasjonelle politikere ta den "rette" beslutningen til fordel for bibliotekene og bibliotekarene. Jeg tror det kan blir lenge å vente!
Enig i det du skriver om statlige organ og visjoner, Thomas. At vi ikke skal forvente oss spesielt mye. Men samtidig er det det eneste vi har, praktisk talt, og vi må bidra til å få mest mulig ut av det. Hovedkonklusjonen til Skredeutvalget i 1991 (NOU 1991:14) om å se bibliotektypene mer i sammenheng, ble da tross alt realisert (på statlig nivå) 12 år seinere (men fusjon også med A og M var IKKE Skredeutvalgets idé!). Det er NOUer som får størst oppmerksomhet. I 1993 lagde NBF en "alternativ" bibliotekutredning - ikke til Skredeutvalget (for den var NBF stort sett fornøyd med), men til den svært kontroversielle kulturmeldinga til Åse Kleveland (St.meld. 61 (1991-92)), der folkebibliotek = bare skjønnlitteratur nesten. NBF-publikasjonen var slett ikke dum, men den ble veldig lite sitert og brukt.
Posted by: Anders Ericson at Juli 16, 2004 10:47 FMJeg er en stor tilhenger av å la ting vokse opp fra bunnen framfor å komme fra oven. Tror at om norske bibliotekarer gikk i seg selv og fant sin egen visjon av hvordan de ville at sitt bibliotek skulle være og hvordan de vil at alle bibliotek skal være, så kunne vi fått mange spennende visjoner. Om vi så samlet visjonene og satte en prislapp på dette ville vi etter min menig få et langt mer interessant og spennende dokument som også ville være brukbart i argumentasjonen. For realiteten er at vi må argumentere selv, ikke overlate til andre å argumentere for oss.
Posted by: Thomas Brevik at Juli 16, 2004 11:16 FMSpørsmålet blir muligens, hva er nedenfra? Folkebibliotekene er uløselig knyttet til kommunene og lokaldemokratiet. Eksempler fra Sandefjord, Lørenskog og Trondheim viser at lokalpolitikerne faktisk er velvillig innstilt til bibliotekene. Jeg tror at en oppgave for bibliotekene og bibliotekarene nå, er å få fram hvor viktige "redskaper" folkebibliotekene kan være for å nå de politiske målene kommunene setter seg. Den farligste veien for folkebibliotekene nå er å melde seg ut av lokalpolitikken for å vente på at bibliotekutredningen eller ABM-utvikling eller noen andre skal gjøre noe for dem.
Posted by: Svein Arne Tinnesand at Juli 16, 2004 12:33 EM