I ukas Morgenbladet (bare papirutg.) skriver "feministlitteraturfilosof" Toril Moi om sine opplevelser med norske biblioteks begrensa åpningstider - sammenlikna med i USA, der hun bor og arbeider. Særlig er det bibliotek med Nasjonal- i navnet som får gjennomgå: "Najonalbiblioteket i Oslo er for tiden åpent fra klokken elleve til klokken seks. Hva i all verden tenker de seg at en tilreisende forsker skal gjøre før klokken elleve om formiddagen, eller etter klokken seks? Nasjonalgalleriets bibliotek er åpent fra ti til fire, og stengt tre dager i uken. Jeg har forsket ved biblioteker i mange land, og aldri har jeg vært i et land der en får gjort så lite hver dag som i Norge. I USA er store universitetsbiblioteker åpne døgnet rundt i noen perioder, i andre perioder stenger de klokken ti om kvelden, og de er selvsagt åpne på søndager".
Dette får bloggeren til å minnes et møte et par uker tilbake da han som medlem av småbyens Hovedutvalg for helse- og sosialsaker var med på å utvide skjenketidene med ytterligere 60 minutter. Til klokka 02.00 fredag og lørdag. Dette har lenge vært "et folkekrav". Men ingen ting er så gæli at det ikke er godt for noe: Skjenkesteder og taxier er jo stort sett bemanna av ellers arbeidsløse akademikere. Bibliotekarer og sånt.
Jeg leste også Toril Moi sin klage over dårlige åpningstider og skulle ønske at folk flest var mer høyrøsta når det gjelder både åpningstider og andre saker de er misfornøyd med når det gjelder tjenestene som biblioteket leverer. I små kommuner er det relativt lite forsking, men folk har andre legitime grunner til å ønske seg flere åpningstimer på biblioteket. Vi holder på med å lage bibliotekplan og det er forstemmende når diskusjonen går på om man skal arbeide for å opprettholde dagens nivå eller om man skal prøve å øke tilbudet noe. Jeg vil ha visjoner! - men det er kanskje urealistisk ønsketenkning?
Toril Moi sitt utspill ble sitert i lunsjpausen i dag til allmenn humming - et absolutt pluss på en tirsdag.