For mange (ca 60) år siden skrev Vannevar Bush om en maskin han kalte Memex. Denne maskinen var i stand til å lagre alt et menneske kunne ha av informasjon og finne det igjen på en intuitiv og enkel måte. Nå har forskere fra Microsoft prøvd å få dette til i et prosjekt de kaller MyLifeBits. (Powerpoint-presentasjon) De har digitalisert alle mulige kommunikasjons og informasjonsobjekter i en persons liv og gjort disse tilgjengelig i digitalisert form. Brev, e-post, film, bøker, bilder, musikk, alt er nå lagret på en harddisk. Altså, slutt med skoesker med bilder, bunker med brev, kasser med bøker, fra nå av skal alt være digitalt! Både skremmende og fasinerende synes jeg. Hva har så dette med bibliotek å gjøre? Vannevar Bush' visjon fra et halvt hundreår tilbake er fortsatt levende, mange bibliotekarer har ment at biblioteket måtte ha ambisjoner i denne retning. Tatt i betraktning at Memex skulle være et personlig redskap, så måtte altså biblioteket bli et personlig redskap. Alle bibliotek måtte bli "personlige". Mappa Mi er et eksempel på det å gjøre biblioteket mer personlig. MyLifeBits er et annet prosjekt, som kan få konsekvenser for bibliotek. Kanskje bibliotekene i framtiden blir integrerte deler av en persons "LifeBits" og vi forholder oss til tusenvis av små "personlige" verdner der biblioteket regnes som et privat redskap for enkeltpersoner. F.eks. vil kanskje folk ha sine egne lånedata, selv om datatilsynet ikke tillater oss å bevare dem, kanskje dataene skal overføres til låneren slik at lånemønster kan integreres i den totale livsbitoversikten. Hvor lenge går det til biblioteket får spørsmål om å hjelpe folk med å finne fram i deres egne liv? "Jeg husker at jeg var på Tjøme en sommer, men ikke hvilken, hvordan finner jeg det ut?" Om bibliotekets brukere etterhvert får sin informasjon fra biblioteket i form av digitalisert materiale og integrerer det i sin livsbit, hvordan skal vi da kreve at de leverer den tilbake, er "tilbakeleveringsmodellen" i ferd med å dø? Mange tanker dukker opp når slike prosjekt blir presentert, kanskje det bare er et forskningsprosjekt, men det gir oss iallefall anledning til å tenke over bibliotekets rolle i livet til våre brukere, og kanskje inspirasjon til å bli bedre på den personlige tilpasning av våre tjenester?
Takk til Eirik Newth for tipset
Posted by Thomas Brevik at April 16, 2004 10:01 FMFor bibliotekarer bør det komme som en enda hyggeligere fotnote at Vannevar Bush aldeles ikke var først ute. Drøyd 10 år tidligere, i 1934, skrev Paul Otlet (han med Universal Decimal Classification) om en tilsvarende maskin - og sammen med Henri La Fontaine hadde han laget en papirpasert utgave av kunskapsbasen ved å systematisere 12 (noen skriver 15) millioner indekskort.
Det Otlet beskrev var ikke verdensveven, men faktisk den semantiske veven som er det mange WWW-folk arbeider med i dag.
Posted by: Håkon Styri at April 17, 2004 01:38 FM