Vi har alle mange grenser rundt oss i hverdagen. Ikke minst i ungdomstiden er det svært tydelig og frustrerende. Det er forskjellige grenser rundt oss, noen er selvpåførte, som valg rundt sex og drikking av alkohol, andre er det omgivelsene som påfører oss, skolegang, muligheter til å uttrykke oss etc. og noen er det naturen som har påført oss, som intelligens, foreldre og kropp. Noen av oss har grenser det er mye vanskeligere å bryte ut av enn andre. Julie i Super er blind, og nettopp de begrensningene som mangelen på syn påfører henne har hun tenkt å spenne til bristepunktet. Med litt kreativ bløffing klarer hun å få en uke alene hjemme og setter igang med et prosjekt det står respekt av. Å gjøre så mange ting som mulig som skulle være “umulige” for en blind. Få en tatovering, balansere på et brua, kjøre bil og flere andre ting som de fleste ville oppfatte som milde utfordringer for en vanlig tenåring, men som for en blind tenåring virkelig er å tøye strikken til det ytterste.
Jeg digger Super! Den har kraft og saft nok til tre “vanlige norske ungdomsromaner.” Julie sitt perspektiv er troverdig og ga meg en sterk opplevelse av hvordan det å være blind betyr for opplevelsen av verden rundt deg. Det var veldig spennende å følge utforskingen Julie gjør i en ukjent verden (som jeg egentlig trodde jeg kjente.) Det er mange personer jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med i denne boken og Julies unike perspektiv gjør at jeg må tenke nytt rundt det å bli kjent med nye mennesker. Fint med en bok som viser at uansett begrensninger så har vi stort sett de samme drømmene og lengslene etter å bli anerkjent for den vi er og finne våre egne veier i livet. For en blind jente blir det lagt på mange begrensninger av omgivelsene, både av “snille” som vil hjelpe og av ubetenksomme som sårer og gjør livet vanskeligere. Dette er det Julie prøver å bryte ut av og hjelpen hun får er både uventet og ukonvensjonell nok til å fungere.
